Foto: Tale Hendnes
Jazz Ain´t Nothing but Soul er en rytmisk raus forestilling med levende musikk, sang og dans. Dansernes bevegelser er i sentrum og bestemmer intonasjon, takt og er rytmisk protagonist gjennom hele forestillingen. Sangen og musikken, spiller og tar utgangspunkt i den bevegende kroppens valg og fysiske besjeling.
“- Det er nokre formidable stemmer og musikarar med i dette musikalske ensemblet, det og dei danseriske prestasjonane får meg til å vere rive med frå fyste stund.”
Tabanka benytter seg her av et danserisk kroppsspråk med røtter i afrikanske og karibiske bevegelsestradisjoner. I karibiske dansetradisjoner (blant annet Voudun og Orisha praksiser) regnes den fysiske kroppen som noe så fantastisk at selv gudene ønsker å låne dem. Stegene i Salsa, Reggae, Merengue, Rumba, m.m har alle utgangspunkt i gudenes rytmiske steg. Med dette ydmyke utgangspunktet boltrer Tabanka seg i de rytmiske bevegelsenes gleder og smerter.
“- Dansekompaniet Tabanka er noko heilt for seg sjølv. Ikkje berre er det dans som tek sjåaren tilbake til danserørslene sine afrikanske og karibiske røter, det er òg krafta av det mangfaldige Norge som gjer at ein vert bergteken.”
Tabanka og forestillingens kunstneriske tradisjon er å spore tilbake til Amerikas og Karibias tradisjoner for å «change the air», som betyr at amerikanske og afro-karibiske folkemengder brukte sang og dans for å stoppe voldelige, segregerende og rasistiske hendelser. I arbeidet mot segregering i Amerika satte afro-amerikanere, karibere og latinxere seg ned på hvite kafeer. Der bestilte de kaffe, for så å bli banket opp i timevis, i et brutalt forsøk på å holde verden rasesegregert. De kaffebestillende menneskerettighetsforkjemperne sang mens dette foregikk i protest, og som en påminnelse om de brutaliserte kroppenes iboende sjel. De var ikke menneskeløse objekter.